Etter at Kafka
hadde rettet opp
«En sultekunstner»,
men før Dora for ut
for å lete etter blomstene
hun ville at han
skulle kjenne lukten av
før det ble for seint,
var det at han skriblet
på en lapp at han
«hadde fått sånn vanvittig
lyst på vann, kjenne
gigantiske munner vann»
strømme forbi det oppspiste
strupehodet,
vel vitende om at
døende ikke
drikker vann
«men at bare
enkelte blomster
drikker idet de dør,
for ikke å snakke om syrinene,
som fortsetter
å drikke
også etterpå».