DET ER HER VI ER FØDT (#3)
For å fiske må vi padle over myrene og sumpene
når det blåser klarner himmelen
og hjertet, mor
forteller historier om tiden før tiden
om sin mor og de gigantiske uglene hun ble skremt med som barn.
Brødet gjærer.
Vannet i brønnen
er klarere enn på mange dager.
Maurfolket, sier mor.
Palmeolje, sier mor
og peker med en finger som ligner en pil
et kors.
Brødet gjærer. Maurfolket.
Det er vårt brød. Vi kaller det ikke himmel, sier mor,
vi kaller det ikke himmel.
Deltaet rører på seg, det er vårt vann
under jorden
elver og innsjøer. Herrens hus er fylt opp av belgiske kister
og dronningportretter, mor sier hun jobber
med sko på beina, med kjøkkenforkle blant tallerkener
med motiver, engelsk servise, et bord som tilhørte
Napoleon den tredjes kone,
en engel, et hvitt, lubbent barn med vinger.
For å svømme må vi forvandles til fisk
til fiskestim
for å padle
blir vi til årer, treverk
vannskorpe og alger.
Mor sier Herren samler
på havskjell, men vi kjenner bare elven
ikke havet
ikke bølger eller sand.
Våre skoger er grønne, nesten svarte.
Våre gravere langlemmede unggutter
med grånede pupiller, nesten blinde
nesten dyr.
De begraver sine mødre
de døde hestene
og hesteskrottene, den råtnende huden
på bunnen av elven der vi svømmer
som barn
som fisk
som oljeflekker.
Mor hever ikke stemmen
men messer, mors øyne blir hvite
om kveldene når stillheten brer seg
og fortellingene begynner
den om kalifatet
den om dødeligheten
den om velstanden
den om fattigdommen
som ikke handler om penger
den om de fattige som jobber på rigg.
Langs veien går gjenferdet av min far.
Mor forteller
om tiden da de møttes
mor sier far var en trist, men arbeidsom mann,
før tiden
før deltaet, før veiene ble pløyd
før risen ble brent
før tannkjøttet begynte å blø
og øynene svartnet. Mor sier far
din far, deres far
mor sier kvalmen
oppkastet, hodepinen. Mor sier fars øyne og huden
her, sier hun og peker på oss
som ennå puster normalt
oss som ennå ikke har begynt å klø opp sårene
oss som ennå ligner barn
men ikke er barn.
Og far er død.
Far er gjenferd.
Far går igjen med sitt mørke hengende
etter seg som en fisk
som en vind
som en hånd som løftes og senkes i mørket.
Brødet gjærer, vi drikker vann
vårt vann, det er våre kopper vi fører til munnen.
Maurfolket.
Det er vår jord vi spar over kroppene,
våre tunger som stilner og tørker
som blader langs toglinjene,
over telegrafbyråets påler
og skiltene med bokstaver og tegninger
Pilene ligner fingre.
Korsene ligner fingre.
Det hvisker i trærne. Om ettermiddagene ser vi solen
gå ned, og de døde fuglene begynner å synge. Brødet gjærer,
vi kaller det ikke himmel
sier mor.
Vi stoler på mor
for far er død og mor sier det er problemer, hun lærer oss
ord som produksjon, rensing
prosess og kompensasjon. Når de spretter opp buken på deg,
når de lar deg klatre i trær
nå de krever at du senker blikket
skal det lukte råolje.
når det blåser klarner himmelen
og hjertet, mor
forteller historier om tiden før tiden
om sin mor og de gigantiske uglene hun ble skremt med som barn.
Brødet gjærer.
Vannet i brønnen
er klarere enn på mange dager.
Maurfolket, sier mor.
Palmeolje, sier mor
og peker med en finger som ligner en pil
et kors.
Brødet gjærer. Maurfolket.
Det er vårt brød. Vi kaller det ikke himmel, sier mor,
vi kaller det ikke himmel.
Deltaet rører på seg, det er vårt vann
under jorden
elver og innsjøer. Herrens hus er fylt opp av belgiske kister
og dronningportretter, mor sier hun jobber
med sko på beina, med kjøkkenforkle blant tallerkener
med motiver, engelsk servise, et bord som tilhørte
Napoleon den tredjes kone,
en engel, et hvitt, lubbent barn med vinger.
For å svømme må vi forvandles til fisk
til fiskestim
for å padle
blir vi til årer, treverk
vannskorpe og alger.
Mor sier Herren samler
på havskjell, men vi kjenner bare elven
ikke havet
ikke bølger eller sand.
Våre skoger er grønne, nesten svarte.
Våre gravere langlemmede unggutter
med grånede pupiller, nesten blinde
nesten dyr.
De begraver sine mødre
de døde hestene
og hesteskrottene, den råtnende huden
på bunnen av elven der vi svømmer
som barn
som fisk
som oljeflekker.
Mor hever ikke stemmen
men messer, mors øyne blir hvite
om kveldene når stillheten brer seg
og fortellingene begynner
den om kalifatet
den om dødeligheten
den om velstanden
den om fattigdommen
som ikke handler om penger
den om de fattige som jobber på rigg.
Langs veien går gjenferdet av min far.
Mor forteller
om tiden da de møttes
mor sier far var en trist, men arbeidsom mann,
før tiden
før deltaet, før veiene ble pløyd
før risen ble brent
før tannkjøttet begynte å blø
og øynene svartnet. Mor sier far
din far, deres far
mor sier kvalmen
oppkastet, hodepinen. Mor sier fars øyne og huden
her, sier hun og peker på oss
som ennå puster normalt
oss som ennå ikke har begynt å klø opp sårene
oss som ennå ligner barn
men ikke er barn.
Og far er død.
Far er gjenferd.
Far går igjen med sitt mørke hengende
etter seg som en fisk
som en vind
som en hånd som løftes og senkes i mørket.
Brødet gjærer, vi drikker vann
vårt vann, det er våre kopper vi fører til munnen.
Maurfolket.
Det er vår jord vi spar over kroppene,
våre tunger som stilner og tørker
som blader langs toglinjene,
over telegrafbyråets påler
og skiltene med bokstaver og tegninger
Pilene ligner fingre.
Korsene ligner fingre.
Det hvisker i trærne. Om ettermiddagene ser vi solen
gå ned, og de døde fuglene begynner å synge. Brødet gjærer,
vi kaller det ikke himmel
sier mor.
Vi stoler på mor
for far er død og mor sier det er problemer, hun lærer oss
ord som produksjon, rensing
prosess og kompensasjon. Når de spretter opp buken på deg,
når de lar deg klatre i trær
nå de krever at du senker blikket
skal det lukte råolje.
THIS IS WHERE WE ARE BORN (#3)
In order to fish we must paddle across the marshes and swamps
when the wind blows the sky clears
and the heart, mother
tells stories about the time before time
about her mother and the gigantic owls she was scared of as a child.
The bread rises.
The water in the well
is clearer than for many days.
The Myrmidons, mother says.
Palm oil, mother says
and points with a finger that looks like an arrow
a cross.
The bread rises. The Myrmidons.
It is our bread. We don’t call it sky, mother says,
we don’t call it sky.
The delta moves, it is our water
underground
rivers and lakes. The Master’s house full of Belgian coffins
and portraits of queens, mother says she works
with her shoes on, with her apron among plates
with drawings, English crockery, a table that belonged to
Napoleon the Third’s wife,
an angel, a plump, white child with wings.
In order to swim we must turn into fish
into shoals of fish
in order to paddle
we become oars, timber
water surface and algae.
Mother says the Master collects
sea shells, but we know only the river
not the ocean
not waves or sand.
Our forests are green, almost black.
Our diggers long-limbed young boys
with greyed pupils, almost blind
almost animals.
They bury their mothers
the dead horses
and horse carcasses, the rotting skin
on the bottom of the river where we swim
like children
like fish
like oil stains.
Mother does not raise her voice
but recites, mother's eyes turn white
in the evenings when the silence spreads
and the stories begin
the one about the Caliphate
the one about mortality
the one about prosperity
the one about poverty
that is not about money
the one about the poor who work on rigs.
Along the road walks the ghost of my father.
Mother tells
about the time when they met
mother says father was a sad but hard-working man,
before time
before the delta, before the roads were ploughed
before the rice was burnt
before the gums began to bleed
and the eyes darkened. Mother says father
your father, their father
mother says the sickness
vomit, headache. Mother says father’s eyes and skin
here, she says, pointing at us
who still breathe normally
we who have not yet begun to scratch the wounds
who still resemble children
but are not children.
And father is dead.
Father is a ghost.
Father haunts us with his darkness dangling
after him like a fish
like a wind
like a hand that is raised and lowered in the dark.
The bread rises, we drink water
our water, it is our cups we bring to our mouths.
The Myrmidons.
It is our earth we shovel over the bodies,
our tongues that grow still and dry
like leaves along the railway lines,
above the poles of the telegraph office
and the signs with letters and drawings
The Arrows look like fingers.
The Crosses look like fingers.
There is a whispering in the trees. In the afternoons we see the sun
go down, and the dead birds begin to sing. The bread rises,
we don’t call it sky
mother says.
We rely on mother
because father is dead and mother says there are problems, she teaches us
words like production, purification
process and compensation. When they slit your belly open,
when they make you climb trees
when they demand that you lower your eyes
there will be a smell of crude oil.
when the wind blows the sky clears
and the heart, mother
tells stories about the time before time
about her mother and the gigantic owls she was scared of as a child.
The bread rises.
The water in the well
is clearer than for many days.
The Myrmidons, mother says.
Palm oil, mother says
and points with a finger that looks like an arrow
a cross.
The bread rises. The Myrmidons.
It is our bread. We don’t call it sky, mother says,
we don’t call it sky.
The delta moves, it is our water
underground
rivers and lakes. The Master’s house full of Belgian coffins
and portraits of queens, mother says she works
with her shoes on, with her apron among plates
with drawings, English crockery, a table that belonged to
Napoleon the Third’s wife,
an angel, a plump, white child with wings.
In order to swim we must turn into fish
into shoals of fish
in order to paddle
we become oars, timber
water surface and algae.
Mother says the Master collects
sea shells, but we know only the river
not the ocean
not waves or sand.
Our forests are green, almost black.
Our diggers long-limbed young boys
with greyed pupils, almost blind
almost animals.
They bury their mothers
the dead horses
and horse carcasses, the rotting skin
on the bottom of the river where we swim
like children
like fish
like oil stains.
Mother does not raise her voice
but recites, mother's eyes turn white
in the evenings when the silence spreads
and the stories begin
the one about the Caliphate
the one about mortality
the one about prosperity
the one about poverty
that is not about money
the one about the poor who work on rigs.
Along the road walks the ghost of my father.
Mother tells
about the time when they met
mother says father was a sad but hard-working man,
before time
before the delta, before the roads were ploughed
before the rice was burnt
before the gums began to bleed
and the eyes darkened. Mother says father
your father, their father
mother says the sickness
vomit, headache. Mother says father’s eyes and skin
here, she says, pointing at us
who still breathe normally
we who have not yet begun to scratch the wounds
who still resemble children
but are not children.
And father is dead.
Father is a ghost.
Father haunts us with his darkness dangling
after him like a fish
like a wind
like a hand that is raised and lowered in the dark.
The bread rises, we drink water
our water, it is our cups we bring to our mouths.
The Myrmidons.
It is our earth we shovel over the bodies,
our tongues that grow still and dry
like leaves along the railway lines,
above the poles of the telegraph office
and the signs with letters and drawings
The Arrows look like fingers.
The Crosses look like fingers.
There is a whispering in the trees. In the afternoons we see the sun
go down, and the dead birds begin to sing. The bread rises,
we don’t call it sky
mother says.
We rely on mother
because father is dead and mother says there are problems, she teaches us
words like production, purification
process and compensation. When they slit your belly open,
when they make you climb trees
when they demand that you lower your eyes
there will be a smell of crude oil.