GLORIA
Og fred for mi gamle mor, 89 år på sjukeheimen:
Dómine Fili unigénite, Iesu Christe, Dómine Deus,
Agnus Dei, Fílius Patris, qui tollis peccáta mundi,
miserére nobis qui tollis peccáta mundi
súscipe deprecatiónem nostram: miskunn deg over
mor, det flimrar i hennar demente hjerne.
I min barndom, Gud, då var det tordensomrar
som la myrker over Molde by og lyn som rasa
sikksakk over kvitveismarkene, og stupregn: Eg gleid. Hoggorm
i kvar blåbertuve, Herre. Men ingen tala om
fattigdom sjølv om nåla i mors veldige symaskin
Singer fauk knitrande opp og ned imellom himmel og jord og lappa hol
i bukseknea mine, sydde om kjolar og skjørt åt systrene mine.
For det var ikkje så farleg i min barndom: I mors hus
fanst brødskiver nok, og sirup, og ei hand
som strauk meg så uendeleg varsamt over håret
før eg sovna under lyn eller stjerner eller regn eller måne
etter kveldsbøna: Nu lukker sig mit Øie.
Hugsar du? seier eg til mor. I ’52 då var det snø, den vinteren!
2 metrar, minst. Du fylgde meg til skulen, eg var jo så liten
at berre den blå strikkalua mi var synleg over snøen. Men
handa di heldt, du måka meg gjennom snøfonnene i januar
endå syster mi i magen din skulle fødast snart.
Men ho hugsar ikkje. Ligg under den kvite dyna
som i fonner av snø
og handa hennar famlar under hodeputa
etter noko ho har gløymt.
Hugsar ikkje. Ho ser på meg som sit ved senga hennar
på Sjukeheimen, det glid
ein skugge over andletet hennar. Som av ein stor
fuglevenge.
Ikkje naken, ikkje kledd. Ikkje sjuk
og ikkje frisk. Ligg
under den kvite dyna, ei snøfonn. Handa di
også som fugl no. Har du flòge alt, bort
ifrå dette? Denne kroppen
du kjenner på under dyna, er den din? Pakka inn
med spedbarnsbleier, gummiteppe under
lakenet.
Du spør om mor er komen inn
frå fjøset med nysilt no.
Eg får meg ikkje til å svara at bestemor
har lege under tuve og kross på Molde kyrkjegard sidan ’52.
Eg kjem med kvitveis som eg plukka til deg, seier eg.
Då glid det ein skugge over andletet hennar att, ein
stor fuglevenge røyver ved henne.
Ho seier: Dei skal eg ta med heim til mor
og far. Det mørknar snart, eg må gå heim.
Du er ein snill mann, du må helsa
dine foreldre.
Ho famlar under dyna
og kjenner ein framand
kropp der, pløsent skinn og
kjøt. Rullestolar rullar
og brett blir trilla
framfor augo hennar som ser
mot døropningen. Ho vil gå heim
til mor og far og si vesle syster og dei store brørne sine
i det kvite huset med morelletrealléen,
og med den grøne granhekken, oppe
i lia, over fjella og den blå blå fjorden: Hugsar ikkje
at dei alle forlengst er borte. Hugsar ikkje
at ho er vaksen jente, at ho gifte seg i ’43, han
var i uniform, det er ein krig
ho har gløymt. Hugsar ikkje at denne kroppen
fødde tre born, i ’44, ’45 og ’52, at mannen hennar
kledde uniformen av i ’45 og vart ein kontorist
med mange hobbyar, ein mann som gjekk
om morgnane og kom til middag. Brett med mat
og piller rullar fram mot senga hennar no, ho skyller ned.
Så får ho sova, seier pleierska i kvitt
sterilt, ei ungjente.
Eg tek mors hand i mi.
Du som leidde meg gjennom snøvintrane.
Eg kan ikkje leia deg igjennom denne snøfonna her.
Vi ser ikkje kvarandre lenger, det er
eit flimmer mellom oss, ein skjerm som syner
utydelege bilete uskjønlege ord sende ut ifrå
ein feilinnstilt stasjon. Og du har alt
lagt ut på flòg.
Over det kvite huset med morellealléen
og den grøne hekken, over fjella og den blå
blå fjorden blir du
langsamt borte.
Qui sedes ad déxteram Patris, miserére nobis.
Quóniam tu solus Sanctus, tu solus Dóminus, tu solus Altíssimus, Iesu
Christe, cum Sancto Spíritu: in glória Dei Patris.
Amen.